Hva ville du sagt hvis en meteoritt var på vei mot jorden, en skikkelig sivilisasjonskiller? At vi hadde mindre enn femti år på oss til å stanse denne med et krafttak av et romprogram som ville koste hundrevis av milliarder? Hva ville du sagt hvis resultatet av en kollisjon ville skapt global klimakrise, utslettelse av sivilisasjonen som vi kjenner den, hundrevis av millioner døde, ødeleggelse av naturressurser som fisk i havet, landbruksarealer, ferskvannskilder? Hva ville du sagt?

Du ville selvsagt sagt at vi måtte gjøre det vi kunne for å stanse denne katastrofen.

Hva ville du sagt hvis politikere hadde tatt på seg grønne pins der set stod “Stopp meteoren!”, men sprang rundt som hodeløse høns uten å enes og uten å komme frem til en løsning?

Du ville gitt disse politikere sparken ved neste valg. Du ville presset frem handling og stått på barrikadene.

Ikke sant?

Vi står overfor nettopp en slik krise. Men det er ikke noe som vi kan fysisk se eller forstå på en håndgripelig måte som skaper faren. Det er en gass fra dagligdagse utslipp. Vi vet idag at akkurat de scenarier som i den tenkte meteorkollisjonen kommer til å skje - over tid - ved inaktivitet. Men alikevel har mennesket ikke intellektuell kapasitet til å kollektivt mobilisere mot en slik fare. Vår primathjerne krever tydligvis mer fysiske og direkte faremomenter for å reagere.

Klimakrisen kommer til å skape scenarier som er kompatible med et slikt meteorittnedslag. Men det vil skje gradvis. Og vi kan ikke peke på faren og si - der er den! Som krabber vil vi sitte i gryta til den bokstavelig talt varmes opp - til det er for sent.

Vi liker ikke å avsløre vår egen utilstrekkelighet som art. Vi liker ikke at vår sivilisasjon er selvdestruerende. Vi liker det ikke - så vi har psykologiske sperrer imot å innse slike ubehagelige sannheter. Det heter fornektelse.

Våre politikere løper idag omkring som hodeløse høns med grønne pins som sier 2 grader. 2 grader er det vi ønsker å redusere temperaturstigningen til. Fordi ellers vil vi oppleve katastrofe. Vi vet hva vil vil, men ikke hvordan vi skal få det til.

Alt snakket om klimatiltak er ønsketenkning. Ingen tiltak til nå har hatt den ringeste effekt. Og ingen handling kan få tograders målet til å oppnås. Bortsett fra å stoppe å bruke fossilenergi. Men det vil vi ikke. Det blir for mye mas.

Ingen ønsketenkning kan redde oss. Vi har nemlig med virkeligheten å gjøre. En virkelighet som for steinaldermennesket var mer forståelig i all sin brutalitet - inaktivitet kunne bety død. Handling var nødvendig for overlevelse. Vi har idag blitt vant til politisk svada som dagligdagse nyheter. Vi har hatt det så godt at vi har hanglet gjennom nesten som på autopilot, og trodd at vi kunne bestemme over både natur og virkelighet og at virkeligheten kan vedtas.

Den illusjonen kommer til å koste oss dyrt.

Våre barnebarn vil oppleve tider som vil få alle tidligere kriger, holocaust og naturkatasrofer til å se ut som søndagsskole.

IEA er et rådgivende organ for verdens rikeste land. De eksisterer for å kunne fortelle oss hva vi skal gjøre for å få det enda bedre. For å opprettholde velstand og vekst. De baserer sine konklusjoner på virkelighet og ikke ønsketenkning. Kanskje det var derfor politikere forstod at de hadde behov for et slikt organ i utgangspunktet?

IEA forteller oss at Dommedag er på vei, at vi ikke gjør noe særlig for å forhindre det, at klimatiltakene er latterlige og uten effekt, at klimakrise og energikrise er garantert med dagens kurs, og at det sannsynligvis ikke finnes politisk ryggrad til å gjøre noe med situasjonen.

Vel, de bruker selvsagt andre ord, men det er på tide å kalle en spade for en spade.

World Energy Outlook 2009, finnes her.

Dette er IKKE fiksjon. Dette er IKKE synopsis på en katastrofefilm. Dette er virkeligheten.

Og du kan velge å gå med pins eller handle! Virkeligheten er nemlig interaktiv.