iNorden

Norges befolkning har aldri vært kjent for å samle seg sammen og i felles opprop kjempe mot eller si ifra om noen grupperingen mener er feil eller urett. Vi har muligens 1. mai og den årlige streiken i offentlig sektor, men den norske historien gir ikke samme rom for skryt av opprør som den franske.

Artikkelen er skrevet av Erik Pedersen, pokerlistings.com Norge

Den digitale revolusjonen kalles Internett og vi ser i dag en bedre eksponering og en forenklet mulighet for folk å stå sammen om noe de mener er feil eller urettferdig. Jeg sier ikke at Norge nærmer seg Frankrike, men de norske forbrukerne har da kommet et stykke på veien.

Et av disse fenomenene man ser i dag er Facebook og grupperinger mot det ene og det andre. Det å øke tollgrensen fra 200 kr er en sak og bompenger er en annen. Det er sikkert fint og pyntelig det, men dagens Internett belyser også saker og viser frem synsvinkler statsledere og andre ikke har tenkt på før man får hele dynamitten i fanget.

En av disse sakene som strides om nå er poker. Ikke pokeren som vi lærte som et kortspill av våre foreldre med fyrstikker eller klespoker når vi alle kom i den alderen. Det er nettpokeren som er den nye farsotten som bedreviterne roper varsko om nå. Rettere sagt, Norsk Tipping sine løpemenn med sin skjulte agenda om at spill er ok så lenge den norske stat tjener på det.

Det å forholde seg til dobbeltmoral
Norge har et regelverk under Lotteritilsynet og andre departementer, og skulle det være slik at vi oppnår en ny situasjon er det helt sikkert et annet departement med sine egne lover og regler som kan steppe inn og forsvare Norsk Tipping.

De fleste pokerspillere online i dag har ingen problemer med regler eller hvordan en skal oppføre seg i et samfunn, men når argumentasjonen for å forsvare Norsk Tipping blir for svak blir det reaksjoner. Sannheten er at så å si alle pokerspillere vil at poker skal bli legalisert i Norge med regulering fra offentlige myndighter. Eksempelet er hentet fra Storbritania.

Spillselskapene ønsker å etablere betshops, samt det å markedsføre og selge online spillprodukter. Det er ikke en ukjent hemmelighet at tilbudet fra Norsk Tipping svekkes i forhold til den teknologiske utviklingen, og argumentet om at grasrota i Norge får sin andel holder ikke. Det er et bra argument, men det er en forskjell på å få to ganger pengene tilbake eller 1,5 ganger pengene tilbake.

Gambling = Narkotika
Med hjemmel i norsk lov, løper vår folkekjære minister, Trond Giske, rundt og sammenligner gambling med narkotika og snakker om kyniske bakmenn med intet annet for øye enn egen profitt. Det er morsomme ord fra samme person som fjernet en av de største inntektskildene til humanitære organisasjoner og idrettslag - spilleautomatene - og som deretter like godt gav Norsk Tipping monopol på dette.

Markedsføringen av spill rettet mot norske forbrukere er kynisk. Spesielt når så mange unge mennesker er daglig på Internett. Likevel er   det visst uproblematisk når den mest aggresive markedsføreren, Norsk Tipping, herjer i riksdekkende medier og opptar den beste sendetiden på tv under dekknavnet familieunderholdning. Magsiner og ukesbladet sendes til utsalgssteder med ferdig utfylte kuponger for spill, og det er vanskelig og gå et sted i Norges land uten å få høre at til lørdag er det over 20 millioner i premiepotten. Jeg skjønner at Trond Giske ikke vil prate om dette. Og jeg har stor forståelse for at det snakkes om det når Norsk Tipping har masseutsendelser til norske sosiale nettsteder. For det er jo tross alt grasrota som får pengene tilbake?

Det hele satt i system
Poker er ulovlig og straffes på godt norsk vis med bøter og strenge straffer hvis Lotteritilsynet finner din hobby som næring eller dersom gevinstene er for store. Det er her det hele blir litt morsomt i dagens samfunn. Det er ulovlig og det er farlig. De som spiller poker bør og skal straffes. Derfor har vi i det siste sett store aksjoner fra politiet med våpen i bildet. Det er sikkert fint bruk av ressursene til en politistyrke som kun mangler en ting, ressurser.

Skatteetaten har hengt seg på denne saken og har nå gått et tredvetall pokerspillere fra våre tre nordligste fylker etter i sømmene. Her er det mye skatt som er unndratt og Skatteetaten ønsker at de ulike divisjonene rundt omkring i vårt langstrakte land skal ta etter Skatteetaten i nord. Det er bare et problem med skatt på poker. Man kan vinne en turnering over et hav av spilte hender. Det er helt greit at man skal betale skatt som alle andre. Det er ikke problemet i seg selv, men får man skattefredrag for de midler man betaler for å være med? Og er det i det nøyaktige øyeblikket man vinner en sum penger at man skal betale skatt? Jeg vant 10.000 kr i dag, og jeg skal da betale ca 3.500 kr i skatt som alle andre, men jeg tapte 4.000 i går. Kan jeg da trekke fra min siste gevinstsum og da bare betale skatt av 6.000 kroner? Eller skal jeg føre regnskap med debet og kreditt og redegjøre for skatt som om det var moms vi snakket om?

La argumentene snakke for seg selv
Jeg skal ikke ta opp diskusjonen om poker er flaks i seg selv. Det finnes like mange varianter av poker som det finnes varianter av yatzy. Et argument som fortalte at Lotto kan du spille bare på lørdager, men nettpoker er tilgjengelig døgnet rundt, hadde vært mer forståelig.  Si til det norske folk at Norsk Tipping skal beholdes på grunn av det samfunnsansvaret de har vist og at dagens Norge ikke er modent for store spillselskaper og at vi kan prøve igjen om et par år. Det tror jeg folk hadde forstått.

Det er typisk norsk og la staten beholde monopol med argumenter for å forsvare en enkelt gruppe. Jeg tror ikke Norge får flere alkoholikere om Rema 1000 får selge vin, og jeg tror heller ikke at vi får flere spilleavhengige om Norsk Tipping og den norske stat tillater poker. Jeg tror derimot at den norske stat vil få stoppet en stor porsjon av de milliarder som forsvinner ut av Norge om de bare selv hadde tilbudt poker.

Men prøv nå for all del en propaganda metode og gjør 245.000 norske medborgere til vanekriminelle. Slikt har muligens seiret i Norge før,  men jeg tror ikke at de vil vinne krigen på de prinsippene i dag.

Venstres leder Lars Sponheim har i media kalt Knut Storberget for en “hopp-og-sprett” minister, etter at Justisdepartementet gjorde helomvending og ba Politidirektoratet om å komme med designforslag for en norskifisert politihijab. Politiets Fellesforbunds Arne Johannessen går sterkt imot forslaget om innføring av hijab, siden prinsippet om en nøytral uniform bør veie tyngst. Han får politisk støtte fra Høyre, Senterpartiet og FrP, samt av Aslam Ahsan som hevder på VGnett idag, “Latterlig hvis Norge åpner for politihijab når det ikke engang er mulig i Pakistan”.

Skaut

I mange kulturer er det vanlig for både kvinner og menn å dekke seg til med ulike plagg, for å symbolisere en tilhørighet eller sosial status. Også i Norge har mange kvinner brukt skaut, ikke minst jordbrukskvinnene. I India brukes blant annet turbanen, og vi er kjent med palestinaskjerfet , niqaben, burkaen og etter hvert hijaben.

Hijab er et arabisk ord som betyr “dekke”, og er knyttet til dygd og moral. Plagget skal skjule kvinnens hår og hals for menns seksualiserte blikk. Hijab er blitt et fellesnavn for alle tilslørende klesdrakter. Pakistanske kvinner bruker “dapatta”, irakiske “abaja”, iranske “shador”, Gulf-landene “poshi”, tyrkiske kvinner “isharp” (kilde: wikipedia.org).

Egennavnene representerer muslimske drakter knyttet til en nasjonal kultur som symboliserer et land og en kulturell identitet. Ifølgje eksilirakeren Walid Al-Kubais er det islamistenes største drøm å knytte hijaben til religionen islam. Det sees på som en “seier i Vesten”, sier han videre i Aftenposten.no den 03.02.04.  Hijaben er et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon på 1980-tallet.

Journalist Astrid Meland stiller i Dagbladet.no 15.02.09 spørsmålet “Virker hijaben frigjørende fra menns seksualiserte blikk, eller er den et våpen for å holde kvinner nede?” I Koranen er det beskrevet at både kvinner og menn skal kle seg anstendig, men det er ikke definert hvordan. Islamsk råd som representerer ca 60 000 muslimer i Norge sier at hijab er obligatorisk for kvinnene. Det er stipulert at det kommer til å bo omlag 2 millioner mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge i år 2050…

Religion, kultur og uniformsreglement

Carl I. Hagen (FrP) har gitt uttrykkk for en redsel for snikislamisering ved å tillate bruk av hijab. Han viser ellers til at muslimer blant annet har søkt om å få etablere egne skoler. Om det blir lov å bruke et kulturelt hodeplagg som hijab, vil nøytralitetsprinsippet bli fjernet ved et pennestrøk. Hva blir det neste? Vil jødene søke om å få bruke plagg som symboliserer Davidstjernen, vil indere be om å få bruke turban, og afghanske kvinner be om å få bruke sin burka? Skal det bli lov for finner å bruke finnlandshette? Hvor skal grensen gå om myndighetene myker opp uniformsreglementet? Politidirektoratet har begrunnet sitt forslag med å bedre rekrutteringen til yrket med folk med minoritetsbakgrunn. Men hva da med tankekorset til Aslam ahsan, at politiet i Norge da vil framstå som “mer muslimske enn politiet i Pakistan”?

Folkeviljen

Det ble nylig avviklet en slags “folkeavstemning” i Dagbladet.no, og etter at over 30 000 hadde svart på spørsmålet “Bør det være tillatt med hijab i politiet”, ble resultatet som følger: Ja = 10%, Nei = 90%. Om vi antar at respondentene er representative er dette et sterkt svar fra folkedypet. På start.no har over 180 000 nordmenn stemt NEI på dette spørsmålet. Det neste spørsmålet vi må ta stilling til etter en slik avklaring er; Bør myndighetene ta hensyn til det folk flest mener i denne saken, eller er dette for prinsipielt og viktig til å kunne debattere offentlig? Vil dette utvikle seg til å bli en prestisje- og maktkampsak? Hvor mye vil det bety for Politidirektortet og Justisdepartementet å få sin vilje vedtatt i lovs form?

Redaktør Egeland i Dabladet har i sin leder gått sterkt inn for å tillate muslimske kvinner å bruke politihijab, på bakgrunn av at det ikke går an å være verdinøytral i dagens samfunn. I regi av Forskningsrådet har det versert en debatt som har gått på dette med “hijab og likestilling”. Med utgangspunkt i denne diskusjonen, vil et forsøk på å stanse innføringen av politihijab bli tolket som motstand mot kvinnefrigjøring og reell likestilling.

Israel forspiller sitt omdømme, sier forsvarssjef Sverre Diesen.

For sikkerhets skyld opplyser han Aftenposten om at synspunktene er strengt militærfaglige (Sic!). Men alt han sier har jo stått sider opp og ned i landets medier i snart fjorten dager…

Disse har de siste dagene, og for såvidt også de siste årene, skrevet om Israels overdrevne bruk av sin krigsmakt mot Hamas. Diesen mener den israelske krigføringen i Gaza er irrasjonell og virker mot sin hensikt; man knekker nøtter med slegge. Vel, i tillegg til å gjøre seg morsom på israelernes bekostning, så åpner altså forsvarssjefen vid åpne dører med kanon - om han har flere slike våpen igjen. I følge kollegaer har han jo redusert vårt forsvar i en grad at det knapt kan forsvare en bydel i Oslo (og det kan jo snart trengs…).

Diesens utsagn er neppe annet enn forlengelse av regjeringens standpunkter i den pågående konflikten mellom Hamas og Israel. Heller ikke uventet fra en forsvarssjef som under skiftende regimer har desimert Norges forsvarsevne til førskrigsmodell relativt sett. Når han som fagmilitær for lengst skulle trukket seg med klar beskjed til folket, regjering og Storting: - Mitt oppdrag var å forsterke forsvaret av vårt land, ikke legge det ned.

Politiets fellesforbund med leder Arne Johannessen i spissen har i lengre tid frontet en intens lønnskamp overfor justis- og politiminister Knut Storberget. I massemedia har det framkommet påstander om både urent trav og masseaksjoner, noe som er blankt avvist av fellesforbundet. Idag presenterte Johannessen et pakketilbud overfor justisministeren, i et forsøk på å få bukt med bemanningsproblemene i politi- og lensmannsetaten med sine cirka 12 000 ansatte.

Pakken inneholder tre hovedpunkter, 2,5 timers overtid per uke, risikotillegg og sivile stillinger, noe som er kostnadsberegnet til ca kr 750 millioner. Justisministeren har så langt bare kommentert at han ikke fører lønnsforhandlinger via media.

Justis- og politidepartementet, politiets sikkerhetstjeneste (PST), politidirektoratet og de 27 politidistriktene kan virke som en relativt tung og vanskelig manøvrerbar organisasjon. Dessuten inkluderes enheter som bl.a. Kripos, Politiets utlendingsenhet, Politiets data- og materielltjeneste (PDMT), Økokrim, Utrykningspolitiet, Grensekommissariatet, Politiets hundetjeneste, Det ridende politi, Politiets sjøtjeneste, Reinpolitiet, Helikoptertjenesten, Sysselmannen på Svalbard og Namsfogder.

Det blir hevdet at det er 15% flere politifolk idag enn for 10 år siden, likevel reagerer folk flest på at det er stadig mindre synlig politi i gatebildet i Oslo. Det er vel en paradoksal observasjon, om det stemmer. Hva kan eventuelt grunnen være til det?

Politihøgskolen i Oslo ble etablert i 1992 og har omlag 430 plasser, mens Politihøgskolen i Bodø rekrutterer til enhver tid ca 190 studenter. Det er stadig flere minoritetsgrupper som får plass, og per dato er kvinneandelen ca 33%. Det er ikke lenger en politiskole som skulle være praktisk og pragmatisk orientert, men en teoretisk høgskole med krav til akademisk disiplin og målrettethet. Studentene har tilbud om både bachelor og masterstudier, og de skal gjennom mange fagområder på sin vei mot politiyrket: politilære, forvaltnings- og sivilrett, sosiologi, kriminologi, yrkesetikk, vitenskapsteori og forskningsmetode, psykologi, arrestasjonsteknikk og forebyggelse. Studentene blir kanskje i stadig større grad lært opp til å sitte bak et skrivebord med sine PC-er, og hente informasjon via internettet og telefonen. Sakene løses på kontoret. Gammeldags gatepatruljering står nok lengre nede på ønskelisten i hverdagen til en politimann eller -kvinne?

På nettsidene til politiet.no kan man lese at blant hovedområdene for tiden er narkotika, familievold, rasisme og trafikk. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen lanserte for kort tid siden forslaget om å gi gratis heroin til slitne rusmisbrukere. Hva slags signalverdi vil det gi i forhold til straffenivået til de som selger eller oppbevarer narkotika, og særlig heroin? Når heroin kan deles ut på blå resept, vil kanskje den restriktive norske holdningen endre seg også? Politihøgskolen gjennomfører for tiden et pilotprosjekt med utprøving av en sjekkliste for vurdering av partnervold (SARA). Familievoldskoordinatorene får sammen med et team i oppgåve å intervjue voldsutøveren og offeret, for å prøve å evaluere 15 ulike risikofaktorer knyttet til framtidig utøvelse av partnervold. Resultatet vil avgjøre hva slags tiltak politiet kan sette i verk, bl.a. omvendt voldsalarm, varetekt, besøksforbud, voldsalarm. Rasismeparagrafen er lite brukt her i landet, siden folk flest er forsiktige med å uttale seg om saker som er følsome, som f.eks. at våre nye landsmenn er overrepresenterte i kriminalstatistikken. Trafikksakene er trolig mange siden bilparken stadig vokser, og siden politiet har tatt i bruk ulike metoder for å avsløre lovbrudd.

Men tilbake til Politiets fellesforbund sin målretta kamp for å bedre lønns- og arbeidsvilkåra for sine medlemmer. Hva vil folk flest mene om denne kampen? Mange har gitt sine støtteerklæringer, etter at det er blitt kjent at lønnsnivået til polititjenestemenn er relativt lavt. Det er nok mange som vil gi sterk støtte til forslaget om å gi risikotillegg til grupper av politifolk, som ofrer liv og helse for å trygge kvardagen vår. Og det er mange som vil støtte forslag som øker antallet politifolk i gatebildet.

Sist helg er det nevnt at minst 15 personer ble utsatt for fysisk vold bare i Oslo. Vi kjenner til at en journalist ble utsatt for blind vold, at en 31-årig nordmann ble banket opp av to polakker, og at det var tilløp til flere slagsmål rundt omkring i gatene i Oslo.

Servicebransjen sier at det må mer politi til for å få ro og orden i gatene igjen, mens andre mener at de som jobber i sjenkebransjen må se sin del av ansvaret. Noen byer har redusert skjenketiden med en time og opplevd vellykket resultat. Folk flest vil nok nikke ja til at flere politifolk ville ha redusert antallet slagsmål og kriminell vold.

Folk flest har stor tillit til politiet.  Noen av de som har opplevd husinnbrudd og ran i det siste, vil vel heller riste på hodet etter å ha ventet i svært mange timer på åstedsbefaring og etterforskning. Politifolk har god grunn til å stå på for å bedre sine arbeids- og lønnsvilkår, og vil nok greie å bevare tilliten i samfunnet gjennom denne tunge motbakkeprosessen. Eller hva mener du?

Denne uken smalt nyhetsbomben om at vår nye Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ønsker en debatt om heroinutdeling til langtkomne heroinmisbrukere i Norge. Han har basert sitt standpunkt på erfaringene fra Sveits og et prøveprosjekt i Danmark. Spørsmålet er likevel: Har helseministeren rådført seg med helseekspertene før dette utspillet?

For oss som ikke er rusmiddelmisbrukere er dette et kontroversielt tema. Å legalisere utdeling av heroin til langtkomne og utslitte heroinister signaliserer en radikal politisk kursendring. Hvilke konsekvenser kan dette få for heroinistene selv, og for hvilket syn vi har på de som selger heroin på gaten? Idag får de som oppbevarer eller selger heroin svært lange fengselsstraffer, det kan dreie seg om 8 år for 1/2 kilo heroin. Vil folk sine holdninger til straffeutmålingen endre seg, om Staten skulle finne på å dele ut gratis heroin?

Ruseksperten dr Hans Olav Fekjær skriver i sin bok ”RUS” at “Heroin blir syntetisert fra morfin i 1874 og produsert fra 1900, særlig som hostemedisin.”  Han nevner at folk allerede på 1900-tallet oppfattet opiumstoffene som ekstremt vanedannende. ”I 1973 mente 90% av amerikanerene at måteholden heroinbruk var umulig. Datidens oppfatning ble uttrykt i en boktittel i 1972: It is So Good, Don`t Even Try It Once.” Han legger til at forskningsdata peker på at omtrent 25% av de som noen gang prøver heroin blir “sittende i saksen”, de blir daglige misbrukere og greier ikke å slutte.

Det er hevdet at det finnes omlag 15 000 mennesker her i landet som sliter på grunn av avhengighet til ulike narkotiske stoffer. Dagsavisen rapporterte den 09.02.02: “Økningen i brukere og overdosedødsfall er mer en dobbelt så sterk i Norge som i Sverige og Danmark. Norge har også flest heroinister i forhold til innbyggertall.” Det blir hevdet at Norge har 426 heroinmisbrukere per 100 000 innbyggere mellom 15 og 54 år, mens tilvarende tall for Sverige er 156. Dagsavisen skriver videre at det i 2000 var to prosent av de mellom 15 - 20 år som hadde prøvd heroin (injeksjon).

Helseminister Hanssen uttalte til NTB i august 2008 at “rusmibrukerne har det jævlig i Norge”. Han la her vekt på at det er mange svakheter i norsk rusomsorg, med manglende behandlingsplasser og boliger, og for dårlig oppfølgning etter at man er skrevet ut av institusjon. Det er dårlig samarbeid mellom stat og kommune, og for lite fritids- og arbeidstilbud til pasienter som får metadon og Subutex.

Idag er det etablert et såkallt LAR-tilbud (legemiddelassistert rehabilitering) til langtkomne heroinmisbrukere, der de kan få metadon eller Subutex. I den første perioden var kriteriene for å få dette medikamenttilbudet svært strengt, slik at mange slitne heroinmisbrukere falt mellom stolene. Idag er dette mer behovsprøvd, med en lavere list for hvor mange års rusmiddelmisbruk som måtte være tilfredstilt. Men det har vist seg at mange metadon eller Subutex-brukere kan ha et omfattende sidemisbruk (blandingsmisbruk). Idag finnes det en variant, Subuxone, som virker aversivt ved heroinbruk, noe som kan bidra til å redusere eller stoppe sidemisbruket.

Behandlingstilbudet i Norge er basert på to hovedtyper, en medikamentbasert og en medikamentfri. Veksthusene (Phoenix House) representerer sistnevnde alternativ, der beboerne får tilbod om to års behandling. Fellesskapet som metode er hovedbasisen, gjennom deltakelse i konfrontasjonsgrupper lærer beboerne å ta et oppgjør med sin fortid og bli mer ærlige. De som tåler dette behandlingstilbudet kan av og til lykkes med å slutte med sitt rusmiddelmisbruk. Men risikoen for tilbakefall er alltid tilstede.

Både rusomsorgen og psykisk helsevern er bevisst på at de fleste som ruser seg enten har eller utvikler store psykiske problemer. Behandlingstilbudet må difor tilpasses denne realiteten, og tommelfingerregelen er et parallelt behandlingsforløp. Såkallt ACT-behandling (”Accertive Community Treatment”) hører til de nyeste metodene her i landet, der fagteam gir oppsøkende oppfølgning til rusmibrukerne der de til enhver tid er. Resultatene så langt viser seg å være lovende.

Helseminister Hanssen bør reflektere over konsekvensene ved å innføre gratis heroin: vil det stikke kjepper i hjulene til det etablerte behandlingssystemet? Og hva slags effekter vil dette få på folks restriktive holdning til bruk, misbruk og salg av heroin?